I forrige innlegg skrev jeg at jeg merket at synet mitt begynte å bli svakere igjen på det ene øyet, og at jeg fryktet at et nytt attakk herjet med meg. Dette viste seg desverre å stemme..
På nyttårskvelden merket jeg at formen ikke var helt på topp og at synet var ganske så dårlig. Men feiring ble det selvfølgelig likevel, vi var hos min bror med deilig mat og kjekke folk! Jeg prøvde så godt jeg kunne å ha fokus på alt annet enn hva som foregikk i kroppen min..
Dex (hunden min) var så heldig å fikk være hjemme med bestemor og bestefaren der fyrverkeriet ikke var like aktivt og vilt på nyttårskvelden 🙂
Dagen etterpå (1.januar) , forstod jeg at noe måtte gjøres med synet mitt. Det var vondt bare å bevege øyet ved å se til sidene, opp og ned. Jeg hadde også problemer med å takle sterkt motlys. Så jeg ringte legevakten, som sa jeg skulle komme til Stord med en gang.
Da jeg kom dit fikk jeg beskjed om at det mest sannsynlig var ny synsnervebetennelse på gang og at jeg måtte innlegges samme kveld på Haugesund sykehus. Deretter gikk turen videre til Haugesund..
Det var ikke helt slik jeg så for meg starten på nyåret skulle bli.. Men natten gikk sakte men sikkert forbi, og neste dag satte de fort igang med kortisonbehandling på meg.
Dag 2 fikk jeg også tatt både ny MR og synstester. Ikke bare var det komt et nytt attakk som gikk utover synet, men de oppdaget også hele 6 nye lesjoner/arr i hjernen min fra forrige gang.. Noe som viser at sykdommen er svært aktiv hos meg nett nå. Dette kom som et sjokk, men de betrygget meg om at det forhåpentligvis kom til å bedre seg når jeg får startet på behandling mot MS-en. Nå har jeg jo gått uten medikament hele veien.
Dag 3 ble jeg overflyttet til Stord sykehus hvor jeg fikk tredje og siste dose med SoluMedrol. Synet er enda ikke helt tilbake.. Men de ville ikke utsette meg for en 5-dagerskur nå når jeg er forkjølet og skal være opplagt til behandlingen som står for tur rett rundt hjørnet.
Nå krysser jeg både tær og fingrer for at jeg er “frisk” nok til 12.januar og får gjennomført min første behandling med Mabthera. Det blir både skummelt og spennende på en gang. Kan ærlig innrømme at jeg er ganske så redd.. Både grunnet den raske utviklingen av sykdommen min men også redd for hvordan kroppen kommer til å takle Mabtheraen. Jeg aner ikke hva jeg har i vente fra dag til dag..
