En styrke – ingen svakhet!

Nå er det en uke siden jeg startet på behandling, og fortsatt noen uker igjen før den vil virke. Men jeg har trua! Og nå teller jeg ned på dager til jeg forhåpentligvis skal komme tilbake på jobb! <3

Det jeg sliter med nå er fortsatt betennelsen på høyre øye. Jeg har fått sterke lysglimt når jeg ser til sidene, opp eller ned. Nett som et sterkt blitz-lys som kommer plutselig. Derfor fikk jeg starte på kortisonkur igjen, men nå i tablettform istedenfor intravenøst, og på en nedtrappingsplan over 14-dager. Krysser fingrene for at det vil hjelpe 🙂 Visst ikke får vi prøve et annet medikament!

Jeg har den siste tiden gått inn for å være i mest mulig fysisk aktivitet. Ikke anstrenge meg veldig, men gå turer hver dag.  Jeg har funnet ut at målene jeg setter meg ikke må være for store slik at jeg eventuelt blir stresset når jeg ikke når dem likevel, men heller sette meg små mål som jeg kan strekke meg etter og lykkes i å oppnå. Nå er målet å gå minst 5 km hver dag 🙂  I dag har jeg gått nesten 9 km og er veldig fornøyd med det 😀

Da jeg gikk kveldstur nå ikveld gikk det plutselig noe opp for meg. Vi bor litt utsides her på Fitjar, med lite lys og mørke veier.

Tidligere har jeg syns det var en smule ekkelt å gå her alene når det ikke er noen lys. Men ikveld var det kun en befrielse å gå ute i frisk luft, jeg nøt det istedenfor å tenke over at det faktisk var mørkt flere km forran og bak meg.

Jeg tror frykten for hva som faktisk bor i kroppen min har tatt overhånd og gjort at jeg er blitt mindre fryktløs for andre mer “ufarlige” ting. Tror rett og slett sykdommen har gjort meg sterkere på veldig mange områder. Jeg ser ikke lenger på det å ha sykdommen som en svakhet, men heller som en ressurs og styrke. Jeg har lettere for å kunne sette meg inn i og prøve å forstå hvordan personer som sliter med kroniske sykdommer har det, lettere for å forstå den klaustrofobiske følelsen av at man ikke kan rømme fra egen kropp. Jeg har mer varme og kjærlighet å gi nå, for jeg vet hvor skjørt livet er og at det i bunn og grunn er de små øyeblikkene som betyr mest her i livet.

Men ennå har jeg et håp om at jeg en dag skal kunne gjennomføre stamcellebehandling, bli kurert og kunne si at jeg har vunnet over MS.

Vil ønske alle en riktig god helg i morgen 🙂

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg