Etter å ha vært sykemeldt siden 11.oktober kom jeg ENDELIG denne uken tilbake på verdens beste jobb 🙂 Etter så lang tid uten faste rutiner og en vanlig hverdag blir man bare gående å tenke på ting man ikke egentlig trenger å bruke tid på å tenke over. Det er ikke verdt det. Men med en gang man har noe å holde fokus på, så blir alt mye enklere for meg. Da slipper jeg å tenke på andre ting.

 

Jeg må bare passe på at det ikke blir for mye, slik at det kan utløse stress og eventuelt nytt attakk. Nå holder jeg på med siste semester av utdannelsen “Læringsmiljø og pedagogisk ledelse” på HSH, samt har jeg meldt meg på en veilederutdanning nå i vår, i “Være Sammen” med 10 studiepoeng. Det er viktig for meg å vise at ingenting er umulig. Man klarer det man vil og går inn for å gjennomføre 🙂 Dette handler kun om viljestyrke og pågangsmot. Samtidig er jeg opptatt av å ha noe som skal holde meg opptatt og fokusert.

 

Men viktigst av alt denne uken var å være tilbake på jobb! Jeg tror aldri jeg har fått så mye kos og kjærlighet som jeg har fått fra mine nydelige små denne uken. Det finnes ikke en bedre arbeidsplass en barnehagen, uten tvil! Arbeidet gir meg sååå mye at det er nesten ubeskrivelig. Barna vekker noe i meg som gir meg både glede og varme på samme tidspunkt. Så håper jeg absolutt at jeg kan vekke noe godt i dem og gi tilbake de gode følelsene i barna.

 

Jeg vil også takke både kollega og arbeidsgiver for den fantastiske og varme velkomsten jeg mottok da jeg kom tilbake 🙂 Betyr så mye! Og ikke minst, dere foreldre! Tusen hjertelig takk for alle henvendelser både på jobb, fritid og meldinger, jeg setter enormt stor pris på dere alle 🙂

 

Mange kan si jeg er sterk. Og jeg kan være sterk, mesteparten av tiden er jeg det. Kanskje fordi jeg ikke tillater meg selv å tenke på realiteten. Men jeg har også dager hvor jeg ikke er like sterk. Det skal jeg ærlig innrømme. Men det tenker jeg må være lov. Man skal ha lov å være lei seg, lov å være frustrert og føle at livet kan være urettferdig iblandt og lov å kjenne på at man er sliten.

Denne uken hadde jeg faktisk en slik nedtur, oppi alle fantastiske oppturer. Ene kvelden bestemte jeg meg for å trene på tredemøllen min igjen. For å forstå min frustrasjon, så er det kun 1 år siden jeg sprang sammenhengende på tredemøllen i en time på ca 11km/t. Dette gjorde jeg nesten daglig. Hadde også meldt meg på maraton, men det ble ikke noe av. Dette er meg for 1 år siden:

            

 

Nå sto jeg her 1 år senere og kunne se mitt realistiske speilbilde i vinduet forran meg. Jeg prøvde å sette opp hastigheten til 9km/t. Etter kun minutter, kom det muskelspasmer i leggen, noe som gjorde det ubehagelig å løpe mer. Jeg klarte ikke å presse meg selv. Musikk på ørene gjorde kanskje ikke saken bedre da en av mine rolige yndlingssanger kom på.

 

 Da tok plutselig følelsene og frustrasjonen over. Hele situasjonen med symptomet i leggen, sangen, samt synet av speilbildet mitt som tydelig viste en svakere versjon av meg selv enn den jeg ønsket, tok overhånd. Dermed begynte tårene å renne.. Da var det godt å ta en god pause med min fantastiske Dex.

 

MEN! Jeg prøvde igjen etter å ha hentet meg inn igjen med en god og lang pause. Og den mestringsfølelsen ved å ha gjennomført en 20 minutters jogging den kvelden var ubeskrivelig 🙂 Da kunne jeg avslutte dagen med å gi meg et klapp på skulderen.

 

Det som er viktig for meg i slike vanskelige stunder, er å kunne reise meg igjen. Det å ha kapasitet til å kunne hente meg inn igjen. Tenke over hvor at ting kunne vært verre, tenke på hvor heldig jeg egentlig er, takknemlig for hva jeg har og hvem jeg har rundt meg.

Faktisk så er smilet for meg som også som et klesplagg. Det er noe som hører til min hverdag, noe jeg føler jeg trenger å ha på. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg føler meg ikke som meg selv uten et smil. Smil og positivitet hjelper meg å holde humøret oppe. Og jeg håper det kan smitte over på andre også, som igjen vil gi meg mye.

Jeg vil egentlig ikke innrømme at sykdommen er en del av meg, men det er desverre bare noe jeg må lære meg å leve med. Symptomene kan oppstå når som helst, men er heldigvis ikke hemmende for meg den dag idag. Bare veldig ubehagelig, skremmende og irriterende. Faktumet er unnsett at sykdommen ER ikke meg, den har bare flyttet inn i kroppen min for en stund. Og tro meg, den skal få kjenne på at den er lite velkommen her hos meg 🙂

Jeg er nå begynt på behandling, det skal den forhåpentligvis få merke! Ellers trener jeg så mye jeg klarer samtidig som jeg spiser sunt! Så jeg skal gjøre alt i min makt for at det skal bli vanskelig for sykdommen å trives og ha et aktivt liv i min kropp 😀  JEG er sjef i mitt liv, ikke den. Slik skal det forbli 🙂

Ønsker dere en nydelig helg videre 😀

 

Januar har for meg både vært skummel, tøff og utfordrende. Men samtidig har den også vært veldig lærerik og nyttig erfaringsmessig. Det skumle var nok selve behandlingen, og det som har vært tøft og utfordrende er fortsatt å svelge det faktum at jeg er og kommer nok alltid til å være kronisk syk. Det er fortsatt en skremmende tanke. Men! Dette er på innsiden. Jeg skal aldri la den frarøve meg utsiden på noen måter, eller gleden over livet.

 

Jeg har ikke merket noe særlig til bivirkninger eller effekt av behandlingen enda. Full effekt vil jo ikke komme før i mars, da jeg også skal ta ny MR. Det tåkesynet som var på høyre øye har heldigvis dabbet litt av ved hjelp av kortisonkuren som jeg nylig var ferdig med. Men lysglimtene i sidesynet er der fortsatt, og kommer kanskje alltid til å være der mente en overlege. Det kan ha blitt et varig mèn som jeg kanskje bare må venne meg til. Heldigvis har de satt meg opp på ny øyeundersøkelse om to uker for å se på det nærmere, så jeg er i gode hender 🙂

Ellers har januar lært meg selv å kjenne på mange områder. Hver minste ting og opplevelse betyr nå så mye mer, jeg setter pris på det så mye mer enn tidligere. Når jeg går turer i skog og mark her på Fitjar, tar jeg meg noen sekunder hvor jeg nyter både stillheten og utsikten men også tenker hvor heldig jeg er som lever i slike fredelige forhold.

Jeg lytter til kroppen og dens signal om når jeg bør ta det rolig og når jeg kan pushe meg selv. Jeg skriver daglig “dagbok”/notat over nye symptomer jeg kjenner, slik at jeg lettere har en oversikt når legene spør når det startet. Diagnosen har også gjort at jeg er mer bevisst på å spise sunt og være i fysisk aktivitet, noe som er veldig positivt på alle områder. Jeg vet også nå hvor sterk jeg faktisk er.

I mars 2016, syv måneder før jeg fikk diagnosen bestemte jeg meg for å ta en sleeve tattovering på armen. Den betyr enormt mye for meg. Mange mener kanskje at tattoveringer kun er noe tull og ødelegger kroppen, men for meg er tattovering et kunstverk så lenge det betyr og uttrykker noe personlig for den som har det. Jeg vil gjerne dele litt av historien bak min med dere. Hvert symbol står for noen som har betydd mye for meg og som jeg er ekstremt glad i.

 

<3 Roser: Min bestemors favorittblomst.
<3 Noter: Min farfar elsket musikk, og lærte meg noter ved å være pianolæreren min.
<3 Bringebær: Min farmor elsket å kunne dyrke altslags bær i hagen sin. Bringebærene hennes var min favoritt.
<3 Diamant: Min far, som har et brennende engasjement for steiner.
<3 Blåklokke: Min mors favorittblomst.
<3 Tre sommerfugler i forskjellige størrelser: Meg og mine to søsken.
<3 En “D” inni en hundepote: Min storsjarmør og menneskets bestevenn Dex.
<3 En barnehånd i en voksenhånd: Mitt brennende engasjement for barn og jobben min. Et ønske om å kunne gjøre en forskjell og bety noe for de små.
<3 “Confiar en ti mismo” : “Stol på deg sev”, på spansk grunnet min fars smittende engasjement for Spania og det spanske språket. Følte meg faktisk en smule spansk da jeg var liten :p

Og sist, men ikke minst:

<3 “Ser fuerte” = Vær sterk. Denne tok jeg grunnet en tidligere vond opplevelse jeg kjempet meg gjennom, for noen år tilbake. Lite visste jeg da jeg tok den at den ville komme til nytte syv måneder senere også.. Påminnelsen kommer alltid til å følge meg, og budskapet skal få skinne 😀