Året som gikk!

Da er vi plutselig komt til siste dagen av 2016, året som snudde alt oppned for meg.

Det startet helt perfekt med at jeg jobber på verdens beste arbeidsplass og fikk tilbud om å overta stillingen som pedagogisk leder. Selv om dette var en stor utfordring siden jeg var ganske fersk og nokså nyutdannet så jeg på det som en ypperlig mulighet og utfordring som jeg kunne vokse på. Angrer ikke et sekund! Aldeles herlig arbeidsplass, fantastiske kollega, helt supre foreldre og ikke minst helt vidunderlige barn som jeg ble såå glad i! <3

Så kom høsten og jeg bestemte meg for å starte på videreutdanning “Læringsmiljø og pedagogisk ledelse” i tillegg til 100% full jobb. Det gikk helt strålende å kombinere 🙂 Lærte enormt mye som jeg kunne kjenne igjen i praksis.

Men så kom oktober som skulle forandre alt. Det hele startet kun med et svekket syn som viste seg og være betennelse på synsnerven. Innleggelse, kortisonbehandling, prøver, tester og mye mer. Det kom som et sjokk hele diagnosen. Men hva kunne jeg vel gjøre? Hvilke valg hadde jeg? Jo, jeg kunne bare velge å tenke positivt. Visst ikke hadde jeg gått rett i kjelleren med en gang. Kanskje har metoden min med å tenke positivt ført til at jeg har skyvd sykdommen litt under teppet. Jeg har enda ikke fått et slag der alt helt har gått opp for meg. Den dagen kommer nok. Og det skal den få lov til. Men i mellomtiden ønsker jeg ikke å tenke noe verre enn hva som er realistisk i dette øyeblikket. Ja, jeg kan få alvorlig hukommelsesvikt, bli blind, lammet, låst til rullestol, miste taleevne, osv. Jeg kan ikke tenke på slikt, det ville ha ødelagt meg. Selvfølgelig er sjangsen der, men jeg vil ikke, jeg klarer ikke tenke på den. Og ikke trenger jeg det heller enda. Jeg nyter hver eneste dag, og er takknemlig for at situasjonen ikke er verre! Kunne alltids vært verre.

Siden diagnosen kom har jeg vært sykemeldt nå i snart 4 mnd. Borte fra selve arbeidslivet og borte fra barna som jeg er så glad i. Eksamenen kom to måneder etter sjokket. Allikevel gjorde jeg mitt ytterste for å gjennomføre. Jeg har fortsatt et liv, fortsatt en fremtid, jeg må bare lære meg å tilpasse min hverdag utifra allmenntilstanden min. Siste måneden nå har det skjedd mye med kroppen min. Alt fra feber, hevelser og smerter. Igår våknet jeg igjen med svekket syn, slik det hele startet med i oktober. Idag ser jeg veldig uklart på høyre øye, samt vondt når jeg beveger øye. En ny synsnervebetennelse banker mest sannsynlig på døra mi igjen. Jeg er ganske så redd, for nå står jeg i fare for at behandlingen min 12.januar da glir ut (som jeg har ventet på siden oktober).

Selv om 2016 har vært med på å snu livet mitt, har en også gitt meg et positivt syn på livet. Et helt nytt perspektiv. Et slag i tryne om at jeg må fokusere på hva som er viktig i livet, hva som betyr noe, og vist meg hvor avgjørende det er å kunne tenke positivt. Takk for meg 2016, og velkommen skal du være 2017.

I 2017 skal jeg lære meg å lytte til kroppen min. Lære at det er greit å ta hensyn til egen helse. Lære at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å ta hensyn til meg selv. Lære at det er greit å vise følelser, at tårer ikke er et tegn på svakhet men heller tyder på at man har vært sterk for lenge. Styrke for meg er å kunne vise at man er menneskelig ved å uttrykke følelser, samtidig som man retter seg opp i ryggen etterpå og kjemper videre.

Jeg skal vise alle rundt meg hvor viktig det er å sette pris på de små tingene i livet, de som betyr mest. Jeg skal tilbringe mye kvalitetstid med mine kjære tantebarn, vise hvor glad jeg er i de. Jeg skal le og smile med god samvittighet, tross omstendighetene i kroppen min. Jeg skal ta enhver utfordring med et smil. Jeg skal vise de jeg jobber med og spesielt barna hvor glad jeg er i yrket mitt. Jeg skal vise at alle klarer det man vil. Jeg skal være sterk og alltid gjøre mitt ytterste i alt jeg gjør. Jeg skal skape gode og minnerike opplevelser sammen med venner og familie.