Ny MR-undersøkelse :)

Nå er det vel på tide med en ny oppdatering. Det skjer ikke så mye nytt for tiden, da tiden min går mest til jobb og ulike studier 🙂 

Men igår var det endelig tid for ny MR-undersøkelse på Stord. Rart at jeg nå faktisk ser frem til besøk på sykehuset.. Grunn til at jeg har sitt frem til dette besøket, er for at de nå kan se om Mabthera-medisinen har hatt effekt. Og på neste MR igjen, skal det forhåpentligvis ikke være noe sykdomsaktivitet, da medisinen nå fra mars av skal ha full effekt. Ganske spennende! 

Merkelig nok hadde jeg ingen nerver da jeg ankom sykehuset. Jeg er ganske flink til å stenge tanker og følelser ute, når det gjelder denne sykdommen. Jeg orker rett og slett ikke å tenke på verken konsekvenser eller mulige utfall den kan få for meg i fremtiden. Så når folk spør: Går det greit? Så svarer jeg ja, fordi det faktisk går greit. Og det tror jeg er fordi jeg ikke tillater meg selv å ta innover meg alvoret. Når man derimot spør noen med en kronisk sykdom “hvordan har du det egentli?” , får du gjerne det ærlige svaret du forventet men samtidig fryktet mest i hvordan du skal håndtere reaksjonen til. 

Selvfølgelig har jeg dager hvor jeg er veldig sliten og trøtt, hvor hodeverket har full rockekonsert i skallen min, hvor strømningene i ryggen kommer hver gang jeg bøyer nakken, hvor kroppsdeler er vonde eller numne og musklene har spasmer, hvor jeg sliter med balansen og hukommelsen. Men hva utgjør vel dette i den store sammenhengen? Det er egentlig bare små bagateller ennå. Jeg har sååå utrolig mye å være takknemlig for, heller enn å bære nag over det som foregår i kroppen.

Det som faktisk tynger mest, er nok det psykiske. Hvis jeg tillater meg selv å tenke på hvordan MS-sykdommen kan utvikle seg, og det faktum at det ikke finnes noen kur men at den stadig vil forverre meg og mitt sinn, så er det klart at det er en belastning. Også det at det foregår så mye inni meg hele tiden, som ikke sees for andre. Det synest jeg er vanskelig. Jeg er redd folk skal oppfatte meg som lat visst jeg lytter til signalene i kroppen og dermed tar det med ro, eller visst jeg sier ifra om alle plagene – bli oppfattet som en hypokonder. Men alt i alt klarer jeg meg faktisk overraskende bra så lenge jeg ikke tenker for mye over sykdommen. Den er der, men den hindrer meg absolutt ikke i å gjøre verken det jeg vil eller det jeg liker. Så det går bra. Jeg er sjefen i mitt liv, og slik skal det forbli 🙂 

Da jeg ankom sykehuset , fikk jeg påsatt et nydelig hodeplagg og ble tatt med inn på et rom hvor de skulle sette inn veneflon for å kunne gi meg kontrastvæske. Jeg som elsker sprøyter og stikk, bet tennene sammen idet de skulle stikke. “Wops, der hoppet den visst ut” var den første kommentaren jeg hørte der jeg lå og stirret i taket i håp om at de snart var ferdig. Tanken på hva som hoppet ut hvor og hvordan, gjorde meg bare enda blekere og svimmel. 

I et nytt forsøk på å komme inn i blodårene mine var neste kommentar “Oi, kan du gi meg litt papir? Det gikk ikke denne gangen heller”. Jeg kjente det svei, og tanken på at assistenten måtte finne papir til å tørke opp etter forsøket gjorde ikke pysa meg noe tøffere akkurat. Det er helt latterlig hvor pysete jeg er angående stikk, selv om jeg ikke har noenting imot å ta tattoveringer. 

De hadde altså stukket to ganger, å nå måtte de ringe etter anestesi-sykepleier for å få assistanse. Jeg ble satt på venterommet for å vente på henne. Da hun kom, klarte også hun å bomme to ganger til… Så femte runde med flere mislykkede forsøk på å entrè inn i blodårene mine, var jeg ganske så skjelven og anstrengt i kroppen. “Uff, stakkars deg, jeg ser at du ikke har det godt nå og jeg får helt vondt av deg”, sa anestesi-sykepleieren. Da gikk det plutselig ikke så greit lenger og først da ble øynene mine i overkant blanke. Det er først når jeg får sånne personlige henvendelser, hvor mennesker ser og anerkjenner mine følelser og samtidig viser forståelse for min opplevelse, at følelsene og alvoret plutselig treffer meg på en vond men også god måte. Vi er bare mennesker. Og nettopp derfor er jeg så fokusert på at barna i arbeidet jeg gjør i barnehagen skal føle den samme anerkjennelsen ved å bli sett og tatt på alvor. Det betyr så mye, for oss alle.

Da var jeg omsider klar for MR-maskinen. Og dette gikk helt strålende, der jeg fikk musikk på ørene og var så avslappet at jeg etterhvert sovnet. Nå krysser jeg både fingrer og tær for at resultatet fra MR-undersøkelsen skal være positiv, uten nye funn av attakk. Svaret får jeg om et par uker.. 


 

Idag har jeg bare slappet av og nøte den nydelige vårdagen her på Fitjar, sammen med min søteste Dex.

 

Jeg må igjen få benytte anledningen til å takke alle dere – både kjente og ukjente, som tar dere tid til å komme bort til meg på fritiden og si at dere følger meg her inne, det betyr så mye! Igjen, nettopp det å føle at andre ser oss og faktisk bryr seg er en fantastisk følelse. Og jeg skal virkelig prøve å bli flinkere til å oppdatere dere med nye innlegg 🙂

Ønsker alle en fantastisk fin helg videre !! 🙂 

Ta vare på hverandre <3 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg