Andre dose bremsemedisin- check!

På fredag var dagen for 2.runde med bremsemedisinen Mabthera/Rituximab. Denne runden hadde eg venta på og sett fram til lenge no, men allikevel var nervene på plass denne gongen og`. Heldigvis hadde eg god støtte i ho mor med meg. Egentlig skulle eg etter retningslinjene fått ein dose på 500 denne andre gongen- men siden eg har kjent på så mykje rart den siste tida fekk eg heldigvis lov til å ta 1000 denne gongen også i et iherdig forsøk på å bremse MS`en endå kraftigare.

Torsdag kveld reiste me til Grinde for siste overnatting i leiligheten. Me stod opp 06.30 neste morgon og vaska oss ut av leiligheten ein siste gong, før me tok farvel med denne plassen. På vei til sjukehuset tok eg både paracet og allergitabelettar som skulle være i kroppen ein halvtime før infusjonen starta. Sjølve behandlinga skulle ha starta kl.08.00, men då me kom til sjukehuset var det mykje misforståelsar og forsinkelsar. Så sjølve infusjonen starta ikkje før kl.09.30.

Eg blei til slutt plassert på onkologisk avdeling i et rom sammen med to kreftpasientar og ei 33-år gammal dame med MS. Her fekk me kvar våre stress-less stolar. Eg fekk tilogmed varmeputa for å varma opp blodårene før veneflonen skulle inn, dette var behageligt og godt! Så starta alvoret, då dei skulle stikka inn veneflon. Alltid like nervøs då dei som regel må stikka fleire gonge på meg pga blodårene mine sprette vekk. Men denne gongen gjekk det på første forsøk! Fantastisk! Både eg og ho mor satt stor pris på dette, då me begge er like pysete og snur hovudet vekk eller lukker augene for slike ting begge to.

No kunne me gå i kantina og nyta litt frokost før dei starta infusjonen, fekk me beskjed om. Mat og drikke i kroppen var viktig. Men då me hadde sett oss ned for å eta, sendte eg et blikk bort på veneflonen som stod i armen- å jadda, der rann det blod nedover ledningen. Kan tru dette var nok for denne”sterke” jenta.. Haha..

Eg har liksom ofte lent meg på dette uttrykket her:

 

Men i dette øyeblikket her følte eg ikkje akkurat at dette gjaldt meg! Kvalmen kom sigande innpå og eg blei skikkelig uvel. Eg klarte heller ikkje å eta meir. Då eg reiste meg for å gå inn igjen på behandlingsrommet kjente eg at det begynte å prikka i augene og eg følte at no kom eg til å svima av. Så sjølvaste pyso måtte setta seg ned på nærmaste stol, og mamma gjekk å tilkalte sykepleierane- truleg fordi ho ikkje kunne sjå blodet sjølv ho heller. Då hadde me istedenfor vært to som dovna vekk! Det gjekk heldigvis fort over, herlighet så flaut.. Før sjølve behandlinga skal eg liksom svartna vekk pga litt blod.. skjerpings Karina! :p 

   

Då dei tok blodtrykk for å sjekka at alt var normalt før dei kunne starta infusjonen såg dei at det var veldig lavt. Så eg fekk beskjed om å drikke heile tida. Har aldri drukket så mykje så eg måtte gjer på desse timane her.. Infusjonen gjekk no greit nok. Et par stopp blei det underveis, då dei måtte ringa og høyra med lege og eine gongen faktisk henta ein. Det som skjedde var at blodtrykket var veldig lavt, men også at eg fekk stikkningar på høgre sida av brystkassen. Det var spesielt vondt når eg pusta heilt inn eller måtte svelga noko. Og med all den drikka som dei pøste i meg, så måtte eg jo svelga ganske så ofta- så det var litt ubehageligt. Og all denne drikkinga førte jo til at eg måtte titt og ofte på toalettet- og det var jo ein utfordring i seg sjølv med heile dette stativet som uhøflig nok ikkje lot meg gå på do i fred!

      

Men ellers gjekk det greit! Kjente også i armen då dei auka hastigheten på cellegifta, noko som var ein litt ekkel følelse. Det var ein god følelse å ikkje vær aleina i dette rommet. Men samtidig trist å sjå ho andre jenta som var i samme situasjon. Og ikkje minst dei eldre karane som satt uten hår og var endå meir berørt av sjukdom enn oss..

Har snakka om det før, men det er når ein opplever slike ting som dette at ein får eit nytt perspektiv på kor skjørt livet er og kor viktig det er å setta pris på det me har- før det er for seint.

På blodprøvane som eg tok før sjølve behandlinga forresten, kom det fram at eg hadde svært høgt stoffskifte, altså unormalt lave verdiar der. Så det dei lurer på no er om eg har fått Graves sjukdom også- som er endå ein autoimmun sjukdom der min egen kropp går til angrep på seg sjølv. Dei har jo sagt det tidligare, at dersom du har fått ein autoimmun sjukdom, er sjangsane store for å få fleire. Det kan jo sjå ut som stemmer no.. Men eg får berre sjå kva som skjer. Skal til fastlegen min for å sjekke ut dette nærmare, og får då forhåpentligvis komt i gong med ein slags behandling for det også..

Sjukepleiaren som passa på meg på fredag, redda absolutt dagen då ho kom å tilbydde meg Pepsi Max. Favoritten jo! Snakk om service! Då gjekk alt plutselig 1000 gonge bedre 🙂 Skal ikkje så mykje til alltid!

Eg var ferdig med infusjonen kl 13.45, etter ca 4 timar. Så måtte eg sitta siste timen på sjukehuset i tilfelle det skulle komma nokon reaksjonar i ettertid. Men det kom heldigvis ikkje, og eg fekk gå derifrå kl 15.00 🙂

På vei heim stoppa me for å gjer unna litt handel- eller eg kunne ikkje gå inn på butikken. Det måtte friske mamma ta seg av. Men då ho kom ut igjen i bilen hadde ho kjøpt nydelige roser til meg. For ei fantastisk god støtte eg har i familien! Men det er akkurat dei som skulle hatt blomar for nettopp dette- ikkje eg! Og til alle dåke andre som har sendt meg helsingar både før, underveis og etter behandlinga- tusen hjertelig takk, eg er heldig! <3

Dette med stikningar i brystkassen har eg hatt no kvar dag etter infusjonen også. Ellers har formen vært grei, litt uvel og kvalmen samme dagen. Igår fekk eg ein allergisk reaksjon, der underlippo hovna opp.. Men det gjekk heldigvis over idag 🙂 Eg har nå både jogga og gått lange tura i helgo- så tenker eg skal væra takknemlig for at formen er såpass! 😀 Og uannsett har eg jo ein liten tass som alltid passar godt på meg! <3

No må eg berre væra flink til å holda meg unna sjuke folk og ellers andre baseluskar- då immunforsvaret mitt er heilt på bånn. Den største risikoen kommer nok på lørdag då me reiser til Mallorca! Får berre væra flink til å bruka antibac, tenka på kva eg et, ikkje gå i våte klær og unngå plassar der det kryr av folk. Ein kan ikkje slutta å reisa på kjekke ting og nyta livet pga sånne utfordringar som dette- det blir derimot berre litt ekstra hensyn for meg å ta! 🙂

Ønske alle ein fantastisk GOD sommar!


Ta vare på kvarandre <3

8 kommentarer
    1. Som eg har sakt før Karina stå på å lev livet😊 du e ein inspirasjon for mången☺ ha ein fantastiske tur😊

    2. Så godt det er overstått behandlingen du gruet deg for. ❤ Nyt ferien til Mallorca. Klem Signe Lill

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg